spinneriet

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg har vært utro.. Mot skogen, med fjellet!!

Les: Mandag 11.oktober - tirsdag 12.oktober 2010.

Eventyret startet i Drammen, med stopp i Mjøndalen for synkronisert bilkjøring, med stopp i Prestfoss ved foringsbua før bilenes klatreetappe opp fjellet. Over tåkehavet skinte solen og Andersnatten åpenbarte seg.

Vi skulle snart erfare den gamledagse måten å campe i fjellet, med levende lys, lommelykt og utedo, vannbæring og mobildekning i ren Reodor Felgens ånd. Hytten var omkranset av mørk og stille skog med et teppe av stjerner bredd over seg, mens den oppvarmede hytten var opplyst av den gode stemningen blant turkameratene. Det ble dekket til taco - og senere Alias i riktig "partystyle" som bragte frem både vinflasker og stort engasjement.

Etter en god natts søvn skinner solen igjen. Utseikten fra tannpussestanden åpenbarer et maleri av trær kledd i høstens fargeprakt som står å speiler seg i et stille fjellvann.

I dag går turen opp Andersnatten med sekkene fulle av pølser, lomper, hjemmelaget pinnebrød, kæshupp, båleffekter og badetøy(!!?)

Tusen takk for oss;

På toppen av Andersnatten i Sigdal, tirsdag 12. oktober 2010.

V.bak: Anne Marte, Karoline, Oda, Monica og Silje

V.foran: Stine, Karine Noël, Henriette og Ingvil

 

Hele turen i småbilder:

"TIL EVIGHETEN OG FORBI!" - Toy Story

 

 

Å slumre uttrykker vel egentlig en form for bevissthetstilstand. Å være i koma er ofte den sinnstilstanden en er etter mangel på søvn og overdreven slumring. Slumringsmonn... Dette opptrer når en erfaren husmor slumper og kun følger sin erfarne intuisjon om at hun er innenfor slumringsmonnens rom i sin kokkelering. Kokker kan ikke slumre for de må stå opp tidlig, eller bakere må iaf stå opp tidlig. Og de bør ikke være i koma når de tar nystekte brød ut av ovnen, for det er sabla lett å brenne seg som en er for sløv. Men en kan kanskje være sløv uten å være i koma. Det hjelper kanskje ikke på  brannskade risikoen.

Anyways.. Det er høst. Å stå opp klokken åtte, eller syv eller i verste fall så tidlig som klokken seks gir en følelse av hva det vil si å stå opp i otta. Selv er jeg oftest trøttere enn da jeg gikk å la meg. Problemet er at etterhvert som høsten får et stadig hardere grep om oss slumres vekkerklokkene stadig hyppigere.

Slumring nr 1: jeg dropper å finne meg frem fine klær og kutter med dette ned på analysetiden foran klesskapet.

Slumring nr 2: jeg dropper å sminke meg

Slumring nr 3: jeg dropper å spise frokost, tar heller en kaffe

Slumring nr 4: jeg dropper kaffen, tar heller en espresso

Slumring nr 5: jeg dropper å smøre matpakke

Slumring nr 6: jeg dropper sykkelen, tar bilen istedenfor

Slumring nr 7: jeg dropper dusjen, nei vent litt den må jeg ha!..... Slumrer en gang til....

Slumrer en gang til....

Slumrer en gang til....

Sover videre!

 

Jeg er litt usikker på om slumreeffekten er så sunn, for hadde jeg droppet å slumre kunne jeg parktisk talt ha sovet som en stein en hel time til!

 

Har du noen gang opplevd å ha kjørt bil fra et untagngspunkt til en endeholdeplass uten å i det hele tatt kunne gjengi hvilken vei du kjørte fordi du bare kjørte autopilot?

 

I en travel hverdan er det mye som må gjøres og gjennomføres som en gøy, mindre gøy og kanskje ikke gøy i det hele tatt. Ting som er gøy kan jo være hyggelige venninnekvelder, hytteturer og filkveld hjemme med kjæresten, mindre gøy kan være å måtte stille opp i x-antall familieselskaper som okkuperer hver helg i en viss periode slik at en i grunn ikke får noe særlig annet ut av helgen og noe som mye sannsynelig ikke er morro i det hele tatt kan være å stå opp i otta for å dra på jobb, ha dager hvor en bare går i motvind eller å rydde å vaske hus.

Jeg sammenligner meg selv som en slags tvspillfigur. På siden av tvskjermen vises det hvor mange liv en har igjen og hvor mange superkrefter en har samlet. I hverdagen tæres det på superkreftene. En legger kanskje mye arbeid i en skoleoppgave og skole-flink-superkreften er brukt opp til en har samlet nye. Eller en gir alt en har på jobb, feks bruker mye krefter på å yte god service til en kunde eller legger mye i å yte ekstra pleie til en dårlig pasient, slik blir jobb-effekt-superkreften brukt opp.

Noen uker er det tilmed slik at superkreftene er brukt opp allerede i starten av uken. Deretter tærer feks de huslige oppgave på livene er har igjen. Men heldigvis er det slik at når rotet har nådd en viss h.u.t. (les: høyde under taket) og klesvasken et visst volum kan en i hverdagsspillet treffe utvikles det en usynelig kraft i gulvene og autopiloten slår inn. Den har ikke en spesielt høy arbeidsfrekvens men går systematisk til verks og utretter underverker ved å igjen opprette levlige boforhold. Hadde det ikke vært for autopiloten hadde ikke mye blitt gjort.

Fordommer og stigmatiseringer, holdninger og personlige meninger, generaliseringer og synspunkter, til felles har de et triggerpunkt som utløser at bøtta tømmes. Men det underer meg at dette triggerpunktet ikke pirres av et enkelt utsagn, men av settingen utsagnet tar form i og forlater sin eiers lepper.

For et par uker siden opplevde jeg å overhøre en samtale mellom godt voksne førstegangsfødene. Historien handler om den ene moren som forteller om sin lille datters første uker i barnehagen. Datteren er ni måneder gammel og i grunn et ganske sjenert og tilbakeholdent barn. En er ikke gamle knøttet når en er ni måneder og dess mindre utrustet for den harde barnehagedagen. Moren på sin side forteller om hvor deilig det er å fremdeles skulle ha permisjon frem til januar-februar måned og om hvor godt det skal bli å sende bort ungen til besteforeldrene hele høstferien så hun og mannen får seg litt kvalitetstid.

Jeg lyttet til samtalen og mistet både munn og mele, for ikke en enste av damene i gjengen hvor samtalen ble ført reagerte noe større på dette. Neida, de bare fortsatte videre i samme gata. Ingen varsellamper begynte å blinke, ingen ting. Omgivelsene var lik det de var da samtalen startet opp.

Som ung mor, tror jeg nok at det er lett å bli overoppmerksom på en del områder. For som ung mor lærer en å trå varsomt, for det er omtrent som å stå på en høyde med utsikt over det hele. Det er godt med litt utsikt, men jeg er omringet av stup på alle kanter. En skritt feil og fallhøyden er fryktelig stor. Men god utsikt er praktisk talt ikke synonymt med god oversikt. For alle menneskene der nede som både forventer og krever er kun noen utydelige små prikker og det er umulig å se av uttrykket hvordan en bør forholde seg i ulike situasjoner med ulike mennesker. Hadde en ung mor uttrykt noe lignende som denne godt voksne moren uttrykte hadde hun ikke bare risikert å skyte seg selv i foten, men at menneskene rundt rett og slett sprengte bort en bit av det stødige fjellet under henne og klippen ville innsnevres.

Men en kan ikke gjør alle til lags. En kan heller satse på å skape et hjem på klippetoppen. Slå opp et telt, tenne et bål og nyte alle de gode stundene med sine små. Utsiktene er gode så det er ingen vits i å la metrologene langt der nede på bakken få mulighet til å melde dårlig vær.

Ja! jeg har anatomi på hjernbarken... Det finnes ikke noe så irriterende som sanger som klistrer seg til hjernen. På grunn av tyngdekraften hender det at sanger glir ned fra toppen av hjernen og ned på baksiden og ligger i bakhodet og ulmer som glør på peiser før et vindkast blåser liv i glørne og sangen spiller opp på ny. Typiske håpløse sanger kan være popcorn sangen som vi alle husker med gru tilbake på fra 90-tallet eller en eller annen håpløs barne-TV-intro som later til å hjemsøke landet.

På min personlige hjerne er det anatomi som står helt fra første til siste sang på spillelisten. Og en eller annen tulling har kommet borti repeat-knappen slik at den bare går og går - natt som dag. Så her en natt da så kom jeg til å tenke på uttrykket å ligge i skje. De fleste kjenner til den og de fleste frysepinnjenter elsker denne formen for nærkontakt, men kan få et hvert glohett mannebein til å skygge banen så fort bestikket blir nevnt.

Å imidlertid ligge oppi skjeen er deilig. Er blir omsluttet av all varmen og med en stor kar bak seg er det som å ligge på lading av kjærlighet og nærhet. I anatomiens verden er det ofte slik at denne lille personen som ligger inne i skjeen kan ha negativ ladning. For eksempel om man en dag føler seg litt lite elsket. Denne personen har da lavere konsentrasjon av kjærlighet i seg enn den positivt ladde personen som tilsvarer skjeen. Det vil da si at kjærligheten ønsker å diffundere gjennom kroppene for å utligne mengden av kjærlighet. Bare helt fantastisk.

Jeg skal innrømme at av personlig erfaring er det litt kjipt å være skje, for selvom en får noe tilbake, så gir en ganske mye av seg selv. Å derimot ligge inne i skjeen er gir god oppladning av kjærlighet og en blir bortskjemt på all nærkontakten skjeen overfører. Å ligge i skje er altså ikke å forrakte, men da anatomien tilmed blander seg inn i kjærlighetslivet tror jeg det snart er på tide å ta ett skritt tilbake så en ikke blir slukt hel gjennom respirasjonen, filtrert og sendt ned til magesekken for å fordøyes... hmm...

 

I mitt tidligere liv kunne jeg sitte oppe til sent på kveld, helt til kveld ble til natt og natt ble til morgen. Alt fø r"kveld" var blitt "sent på kveld" var alle mine samboere under dynen. Å sitte i den deilige stillheten, la den sluke seg hel. Se en gammel utsett film fra nittitallet som manglet både sjarm, glans, utstyr til innspilling og kunnskap om fimlingsperspektiver var fantastisk. La lyden få fylle det hørbare og lyset få fylle det sebare rundt meg.
           Nå om dagen så gjesper jeg klokken kvart over ti, pusser tennene, ti på halv elleve, slukker lyset fem på halv elleve og ligger med dynen trukket opp til neten, i høyre-sideliggende-sovestilling innen klokken har slått halv elleve. (Vel, de færreste klokker slår da timen er halv, men la oss si det for den fine fargeleggingen av tekstens skyld. Eller den fakta at min mobiltelefon heller ikke ringer inn når timen er hel.)
           Når en begynner å bli gammel er vel når en sier ting som; -Nei, ser du det. Klokken er snart halv elleve, da er det neimen meg på tide å krype til køys. Men hvordan kom vi oss dit hen?
Er det foreldrerollen som slår inn? (Merkelig, ettersom jeg var overbevist om at kun pensjonister kunne finne på disse uttalelsene. Eller er det studentlivet som setter inn?
          Min kjære spurte i dag om jeg synes han hadde "ødelagt" livet mitt, eller satt stopper fpr det som kunne ha vært (eller noe i den duren) og for å være ærlig er det lite jeg kunne tenke meg tilbake. Nå som jeg har funnet en som setter pris på meg og som gir hverdagen en viktig mening, nå som jeg selv kan bestemme hva jeg skal kle på meg eller hvor lengejeg vil være oppe om kveldene.
           Det eneste jeg mangler styr på nå er min underbesvisste klokken som slumrer fra klokken 22.30 - HVER KVELD!

Solkremensprayen har gitt fra seg sine siste surklende dødssukk og vitnet om dens tomhet og sommerens sesong avslutning. Når trærne vaier i vinden nå er det ikke lenger lett sommerbris med høstkulde som drar over landskapet og får bladende til å skjevle. Jeg venter på solrike høstdager med oljemalte trær i røde og oransje høstfarger. Jeg gleder meg over en tid hvor jeg igjen kan la mine rutete, stripete, ensfargede, tykke, tynne skjerf i bommull og strikk, blonder og silke. Desverre ønsket jeg ikke innse at tiden var kommet men utfordret sjebnen med en blomstrete sommerkjole for et par dager tilbake. Det skulle jeg ikke gjort. Lik ulven tok rødhette tok hlstforkjølelsen meg igjen og spiste meg hel.
Men studentenes tid er kommet. Selv har jeg sittet som et tent lys på skolebenken i hele dag. Lik Josefine i sangen, på første skoledag. Mørket siger sakte inn mellom busker og trær, inn i stuer og hjem. Slik dimmer også jeg  når fredag kveld er her. Snart på høy tid og si takk og god natt.

Min karriere de siste årene har inneholdt arbeidstitler som burgerflipper, bleieskiftarbeider og fra høsten av nålepute. En ny epoke skimtes i det fjerne og det er med stormskritt, med spenning i kroppen og klump i magen sat jeg snart skal tre inn i denne epoken i forhåpentligvis rosa scrubs og crocs.

Som så mange andre starter jeg på studiene mine denne høsten. Selv har jeg kommet inn på førstevalget - sykepleien. På den ene siden er jeg engstelig for å trå ut av den komfortable husmortilværelsen hvor sjefen over husstanden er en liten pjokk på knappe 80 cm på strømpelessen, på den annen side (med en mørk smvittighetssky hengende over meg) innrømmer jeg at det skal bli godt å komme seg ut av huset, få nye impulser og lære noe nytt.


Etter noen tøffe tak på videregående skal det bli ggodt å starte med blanke ark. Med større livserfaring og litt mere teori i bakhånd starter portretteringen av mitt nye "vitnemål". Det blir nok tøffe tak for å klare å nå standaren, men jeg håper og tror jeg er klar for det satser på å bruke de aller fineste fargene i malerskrinet mitt under fargeleggingsprossessen.






Forhåpentligvis kan jeg trekke litt lærdom ut av de uttallige sykehusseriene som har dekket TVskjermen vår de siste årene. Som Scrubs, The E.R, Private Practice, Grey's Anatomy (som visstnok også er navnet på en lærebok, så den i bokhyllen på legekontoret hos legen jeg går til.), Fødeavdelingen m.m. :)





Lykke til, til alle dere håpefulle som til høsten starter det nye livet deres:)

Vi blir alle født inn i denne store, til tider skremmende verdenen. Men vi har ligget og ruget i mamma sin mage, forberedt oss på virkeligheten som venter oss der ute. Fødselsdagen vår er "bare" vår, den ene dagen i året har vi krav på og vi krever den skal være som vi har forestilt oss at den skal være.
Etter ett år ved mammas trygge favn kastes vi ut av rede klare for å fly. Barnehagen venter med latter, tårer, lek og sang. Utfordringene kommer i stigende rekkefølge.

Første skoledag treffer foreldrene midt i knollen med en fullstendig overmannende makt. Deres lille baby er ikke lenger så liten.
Du vokser til og etter å ha unnagjort de 13 obligatoriske trappetrinnene i skoletrappen tar du sats for å erobre andre etasje. Voksenlivet venter i andre etasje, med oppvask og klesvask og husvask og egen økonomi som skal holdes styr på. Fortere enn du aner banker eksamnene på vinduet. Nedgravd blandt tjukke bøker fulle av bokstaver og tall begynner topplokket og ryke faretruende. Ordet "overloaded" dukker opp i pannen og beskjeden; det har skjedd en feil og programmet må avsluttes snarest følger.
Det plutselige voksenlivet er ikke lenger så plutselig, for nå har det gått flere år. De siste årene har vi utviklet oss fra å være utforskende, åpne og mottakelige til lukkende, kyniske og forutinntatte. Vi vet hva vi må gjøre for å få viljen vår, vi vet hva som skal til for å tvinne den mannlige sjefen rundt lillefingeren og vi vet at sene kvelder på kontoret er enstydig hurtigmat.

Men så en dag, som et friskt pust fra en sommerbris virvler drømmeprinsessen eller drømmeprinsen gjennom det åpne kjøkkenvinduet. Han eller hun står så midt på kjøkkengulvet, men er en like my en naturlig del av tilværelsen som kjøkkenmøblemanget. Og du får et tilbud som du selv  i dine villeste drømmer ikke kan avslå.

Etter et par kalenderutskiftninger begynner magen å vokse. Midt blandt alt det kalde og kyniske begynner en liten varm spire av kjærlighet å vokse å gro.

Etter timer å ha holdt hennes hånd/etter å ha hatt tilynelatede evige smerter i den underste delen av kroppen og etter at armbåndsurets lilleviser har tatt seg en svingom eller to ser det lille skrukkete nurket verdens lys for første gang.
Etter å ha oppdaget den kyniske forutinntatte siden av deg selv vil dette lille, skrukkete nurket lære deg på nytt hvordan det er å være utforskende og åpen. Å finne blomster under en gjengrodd hekk, se skjønnheten i en glinsende ølkork som blinker under solen og å finne tilbake til din varme, barnlige side da nurket viser deg sin første skatt som er et lite kråkesølv - et ord du hadde glemt at en gang var en del av et særdeles lite utviklet vokabular.

Og tilbake til denne bursdagen. En bursdag vil ikke barnet ditt ha, men snarere en FØDSELSdag. Den dagen ditt barn ble født inn i verden - og forandret deg for alltid!

Den siste tiden har hollywood overtatt de norske tvskjermene med programmer som "Svenska Hollywoodfruar", "Norske Hollywoodfruer", "Hollywoods husfedre" og "Ja vi elsker Hollywood". I den siste sendingen til det sistnevnte programmet ledet av Jan Thomas, ble ett spesielt tema; ukultur i Holywood bragt opp blandt de norske jentene. Den går ut på å møte bekjente, uttrykke et ønske om et senere møte over en kopp kaffe og siden aldri gi lyd fra seg. Jan Thomas kom med en innskytelse om at han selv var blitt så vant til denne kulturen at han ofte hadde vanskeligheter med å legge den vekk nå som han er tilbake på norsk jord

Selv opplever jeg at dette er en ukultur vi har adoptert. Spesielt utbredt blandt unge. En annen side av denne ukulturen er at avtaler blir lagt og deretter avlyst i siste minutt og de færreste har noen begrunnelse for avlysningen. Facebook har nok en del av skylden. Facebook er riktignok et helt supert verktøy for å lage events og få ut felles informasjon uten at noen blir glemt. På den annen side er det mye lettere å bare endre sin RSVP fra "attending" til "not attending" i sist minutt da der ikke trengs noen konfrontasjon med verten face to face. En kjipt kultur mener nå jeg. Men jeg skal heller ikke påstå at jeg selv ikke har blitt en del av det. En blir lett dratt med i strømmen. For i blant tar jeg meg selv i det.