Der hvor fallhøyden er aller størst
Fordommer og stigmatiseringer, holdninger og personlige meninger, generaliseringer og synspunkter, til felles har de et triggerpunkt som utløser at bøtta tømmes. Men det underer meg at dette triggerpunktet ikke pirres av et enkelt utsagn, men av settingen utsagnet tar form i og forlater sin eiers lepper.

For et par uker siden opplevde jeg å overhøre en samtale mellom godt voksne førstegangsfødene. Historien handler om den ene moren som forteller om sin lille datters første uker i barnehagen. Datteren er ni måneder gammel og i grunn et ganske sjenert og tilbakeholdent barn. En er ikke gamle knøttet når en er ni måneder og dess mindre utrustet for den harde barnehagedagen. Moren på sin side forteller om hvor deilig det er å fremdeles skulle ha permisjon frem til januar-februar måned og om hvor godt det skal bli å sende bort ungen til besteforeldrene hele høstferien så hun og mannen får seg litt kvalitetstid.
Jeg lyttet til samtalen og mistet både munn og mele, for ikke en enste av damene i gjengen hvor samtalen ble ført reagerte noe større på dette. Neida, de bare fortsatte videre i samme gata. Ingen varsellamper begynte å blinke, ingen ting. Omgivelsene var lik det de var da samtalen startet opp.

Som ung mor, tror jeg nok at det er lett å bli overoppmerksom på en del områder. For som ung mor lærer en å trå varsomt, for det er omtrent som å stå på en høyde med utsikt over det hele. Det er godt med litt utsikt, men jeg er omringet av stup på alle kanter. En skritt feil og fallhøyden er fryktelig stor. Men god utsikt er praktisk talt ikke synonymt med god oversikt. For alle menneskene der nede som både forventer og krever er kun noen utydelige små prikker og det er umulig å se av uttrykket hvordan en bør forholde seg i ulike situasjoner med ulike mennesker. Hadde en ung mor uttrykt noe lignende som denne godt voksne moren uttrykte hadde hun ikke bare risikert å skyte seg selv i foten, men at menneskene rundt rett og slett sprengte bort en bit av det stødige fjellet under henne og klippen ville innsnevres.
Men en kan ikke gjør alle til lags. En kan heller satse på å skape et hjem på klippetoppen. Slå opp et telt, tenne et bål og nyte alle de gode stundene med sine små. Utsiktene er gode så det er ingen vits i å la metrologene langt der nede på bakken få mulighet til å melde dårlig vær.

Marlene
06.okt.2010 kl.10:05